Hva er meningen- meningen med livet

Hva skal man si når man er helt tom- man føler ikke noe, men likevel gjør det? Sånn er jeg ganske mye av tiden. Men jeg er ikke tom for ord heller, det er vell heller det at jeg har for mye jeg vil si som ikke blir sagt. Jeg tar veldig lett på ting. Jeg ser alltid løsninger i forma av at alt skal gå bra tilslutt, at jeg alltid skal rekke å bli ferdig-tilslutt. Men ser ingen endelig løsning på meg.

Jeg er ett fyrverkeri av ett menneske er det mange som sier. Jeg føler med meg selv at dette stemmer til en viss grad. Jeg liker at ting skjer rundt meg, men at andre koser seg i mitt selskap er viktigst for meg. Jeg viker gjerne mine behov for at andre skal få det som de vil eller bedre på no sett. Ett sett jeg kan fikse det til. Hjelpe andre, det vil si de jeg bryr meg om eller de hjertesakene jeg bryr meg om. De svake i samfunnet i mine øyne-de som bli mobba og narkomane -er av mine større hjertesaker. Men jeg ville aldri jobbet med dette på fulltid som yrke. Men jeg beundrer de som gjør det. Men det er ikke meg. Det er en for tøff utdannelses sti å gå for min del. Jeg klarte såvidt barneskolen. Ungdomskolen var verre og Vidergående skjønner jeg ikke at jeg greide engang. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle begynne på høgskole. En høyere utdanning, meg? nei aldri. Men her sitter jeg i Volda på skolebenken. Faglærer i kunst og håndverk, det er vist det jeg skal bli. Det er super gøy og jeg får drive med det jeg liker å føler jeg kan mestrer. Men likevel føles dette tomt og meningsløst. Jeg liker og prate som den skravlebøtta jeg er med konstant munndiaren  men jeg er ingen lærer. 

Jeg drev aldri med idrett i lengre perioder fordi jeg ikke var ett naturtalent i det med en gang eller født som aller best i den ene eller andre frenen grenen -det gadd jeg bare ikke. Jeg ville være best.  For ikke faen om jeg skulle stå og drite meg ut forran andre å prøve å være like god i fotball eller håndball sammen med de som hadde drevet med dette i flere år før jeg begynte. Men jeg har alltid likt å løpe. I skogen føles det trygt og jeg er fri. Men det var heller ikke noe jeg kunne begynne på for da var andre der på en løpebane. Men i rampelyset trivdes jeg. Men jeg var og er best der det skjer spontant. Etter 13 år på teateret trakk jeg meg tilbake også her. Jeg følte ikke jeg var god nok for å stå på scenen lengre. Jeg slet med lesingen av manus og huske de nøyaktige ordene jeg skulle si til en hver tid. Men hver gang det skulle holdes en tale eller jeg skulle holde kurs eller forelesninger for ulike sammenhenger var jeg der. Jeg øvde aldri, men planla  kjapt inni hode mitt kvelden før hva som var viktig å få frem - gikk opp å sa det, på en muntlig, forståelsesfull og kraftig måte. Stemmen min bar godt frem til de som lyttet. Og av alt jeg har lært, alt jeg kan og alt jeg har villet drevet med, så er det ingenting jeg føler jeg mestrer hundre prosent. Noen er alltid bedre. Jeg er rett og slett ikke god nok i noe, uten om det å tale. Det er det ingen som gjør dette bedre enn meg om jeg brenner for budskapet mitt-er følelsen jeg har når jeg står forran 'talerstolen'.  Om det er og holder forelesninger, kurs, taler i begravelse eller større bursdager, eksamen. Jeg trenger ikke forberede noe uten om og møte opp. Ordene kommer automatisk. Jeg føler meg rolig, komfortabel og ikke minst at jeg har de rette ord og komme med. Den følelsen fikk jeg aldri i noe annet.

Alle sier du kan bli hva du vil så lenge du jobber for det. ja men
Jeg elsker mote og jeg vet jeg kunne blitt en designer- men tør ikke. Jeg vet jeg kunne blitt en skuespiller men jeg tørr ikke. Jeg vet jeg kunne blitt en håndtverker,kunstner eller statsminister men jeg tørr ikke. Jeg er så redd for å feile. I dagens samfunn er det så stort fokus på det å lykkes. En karriere, bli huska eller hva det nå måtte være. Få deg en trygg jobb, hus, familie, bil, hund, hytte, mye mat i kjøleskapet ja rett å slett alt. Men man skal ikke få unger for tildelig, heller ikke for sent. Man skal ikke få ett hus som må pusses opp eller en bil som ikke starter om mårran. Man skal trø varsomt for å gjøre det riktig. Å det er å ligge helt midt på. Men jeg er ikke midt på. Ikke på noen områder av megselv. Karoline er ikke midt på. For meg er det alt eller ingenting. Men det er nok alt dette presset om og skulle ligge midt på som dyrker min frykt. Som trigger min angst. Som driver hode mitt inn i de dypeste farvann. Og jeg er ikke alene. Det er så mange barn,unge og voksne som har det slik. Depresjon er ett faktum og en seriøs sykdom, som de som aldri har vert bortpå aldri vil innrømme eller forstå.

Mine foreldre fikk meg når de var veldig unge, de var såvidt ferdig med studiene sine, kom tilbake fra Oslo. Bygde seg hus på Vormedal og starta fra bunn. Jeg husker at tider har vert smale men min far OG mor klarte å bygge en familie, fremmtid og ett fantastisk liv. Jeg beundrer mine foreldre så mye at jeg ikke kan si nokk hvor stolt jeg er over hva de har greid. Å sitte hjemme på Moksheim nå er for meg ufattbart. Jeg skjønner ikke hvordan de har klart dette? Å bygge seg opp? Hvordan alle egentlig bygger seg opp. For helt ærlig ser ikke jeg for meg at jeg skal få en yrkeskarriere. Klare å få meg mitt eget hus. Min egen familie. Mine ting er bare det jeg har på meg å det jeg har inni meg. Jeg tror grunnen for at jeg ikke ser for meg at jeg skal klare dette er kanskje fordi jeg ikke ønsker meg dette?

Jeg vil ikke ha familie, så lenge jeg har de jeg har nå og kanskje kan få bli tante en dag er det alt jeg vil ha. Jeg vil aldri bli svikta av en annen part. Aldri bli avhengig av noen annen. Jeg vil heller ikke at noen skal føle de skal forsørge meg. Jeg ser heller ikke for meg at jeg skal ha mitt eget hus? Hvor skulle det vert? Haugesund? Aldri. Jeg vet ikke hvor jeg vil være i verden. Jeg vil egentlig ikke jobbe (den typiske jobb). Jeg vil ikke gå på jobb klokken 8-16. Jobbe og slite for noen andre, neitakk. Jeg vil jobbe for meg selv og min egen del. Min egen glede og velvære å mening. I mitt eget tempo på min egen måte. Jeg vil gjerne jobbe i en pandafarm i Kina. Drive min egen lille kafe ved havet. Jeg vil gjerne gjete sauer på fjellet for resten av mitt liv. Jeg vil gjerne redde hunder som er påkjørt i Hellas, eller styre badebåten på Paos. Men som familien min sier som er virkelig sant- 'dette er urealistiske mål Karoline'. 'Da har du valgt feil studie' eller som til det meste av det jeg vil bruke livet mitt på: 'du kan ikke leve av dette..' Nei jeg vet jo det. Men det er jo dette jeg vil med MITT liv. Jeg vil ikke det som alle andre vil. Jeg kunne også tenkt meg å bare laga kunst på natta å solgt det når det en gang ble ferdig. Men man blir jo ikke kunstner uten videre i dagens samfunn. Det er akkurat det samme som at du ikke kan kalle deg selv for en lege bare fordi du kan mye om sykdommer og bivirkninger.

Jeg føler rett å slett jeg er på feil sted. Jeg føler ikke en tilhørighet og ingen drivkraft. Klart jeg føler meg veldig hjemme i den vakre bygda 'mi'. Og jeg har de beste vennene jeg noen gang kunne drømt om å lever veldig godt. Men likevell klarer jeg ikke finne roen inni meg, inne i sjela. Og det er fordi denne satans forventningen om hva jeg skal bli når jeg er stor. Jeg vil ikke en gang bli stor, hvertfall ikke gammel. Men som alle andre så vil jo også jeg bli kjent. Jeg vil at mitt navn skal bli huska for noe stort. For noe JEG har gjort eller utretta. Men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å nå mine mål for fremtiden når jeg for pokker ikke har noen. Dette evige spørsmålet som svirrer rundt i knotten min har bare blitt forsterket etter jeg begynte og studere. Hva skal det bli av meg? Jeg liker og starte på ting men jeg liker ikke fullføre de føles det som. Og dette er så feil, for nå sitter sikkert du å tenker omg, ta deg sammen. Alle andre klarer det jo. Å JA FOR FAEN, jeg vet at du og alle andre klarer dette- og lever/følger dette 'A4' livet uten problem. Men jeg sliter med det. Jeg sliter med å skjønne at det er feil og stille spørsmål med hva livet har å tilby. Hva som er i livet som er for meg. Hva jeg skal gjøre for ikke og leve på gata. Den dagen jeg knekker koden og finner ut verdens største spørsmål: hva er meningen med livet? (som jeg forøvri mener er INGEN. Alle har foskjellige mål så det finnes ingen fasit, men alle vil jo ha ett lykkelig liv- å det er det jeg mener. Hva er lykken i mitt liv? hva skal til  for at jeg skal bli lykkelig og trives) Den dagen jeg finner mitt svar gleder jeg meg til. Da kan jeg endelig sove om natta, puste dypt inn om dagen og slappe av. Jeg blir stolt av meg selv om jeg bare klarer og få mat på bordet til megselv i fremtiden. For de siste 3 årene har selv dette vert sjelden vare. Men er det virkelig sånn at alle må bli til noe for ikke og bli stempla av resten av samfunnet som en taper? Ikke at jeg sitter å sier at NAV er min løsning. Men jeg mener bare at folk ser ned på de som jobber i kassa på kiwi som 40 åring, eller henter båsse ditt på mandagen, eller de som kjører ræva di rundt i en buss dag som natt. Hvorfor har ikke alle yrker likeverd. Å hvorfor må du ha ett bestemt yrke for å kunne leve? Hvorfor må du være millionær for å være lykkelig. Hvorfor skal det være slik? Jeg mener oppriktig at uansett hva du gjør her i livet så er du eller det du gjør viktig for en eller annen andrepart. Du gjør en forskjell uansett i verden. Om den er stor eller liten, om den er mer eller mindre synlig for 'alleandre' / 'mannen på gata' for hva spiller det for en rolle. Det er alltid noen som merker at du fins og at du er du. Du er bare ett menneske. Vi kan ikke alle sitte i styreverv og høyt profilerte jobber. Verden er mer enn det. Verden for meg er å være medmenneskelig, respekt og mot. Så hvorfor skal jeg være så redd for fremtiden, og hva det skal bli av meg. Det må være forventnigene. Den evige sirkelen av hva andre forventer, hva andre tenker og mener. Som til slutt gjenspeiler det du føler du må, bør og skal.

Alle fyrverkeri brennes ut tilslutt. Så skytes det ut nye..

 

Jeg vil jo virkelig, jeg vet bare ikke hva jeg vil.

 

 

 

 

 

stillhetens krig

ah, hvor er jeg? Jeg har ikke peiling. En stund etter jul føltes livet så ekte igjen. Jeg kunne føle, smil le og det kjentes i hjertet. Det var så lenge siden sist jeg hadde kjent på det. Jeg var på den hårfine grensa hvor jeg nesten var villig til å gi alt opp- men nekta og uten at jeg helt fatter hva jeg gjorde var jeg på ett bedre sted med meg selv. hvertfall i en viss grad. Noe jeg var mer fornøyd med. Men hva nå? Skal jeg enda en gang gå ned i denne mørkeste kjeller å lete etter lysbryteren som tar så lang tid å finne? HVORFOR? Jeg har jo vert der nede å lett så mange ganger, gjennom så mange år.. Jeg er så lei av det.

Jeg er på det stedet hvor jeg ikke vet hvor jeg er. Jeg har gått med vill igjen. Hvordan går jeg opp? Å hvordan går jeg ned? Det føles ut som jeg balanserer på en line, men jeg vet ikke om jeg klarer å stå på den lenge eller om jeg kommer til å falle. Jeg vet virkelig ikke. Sist så tok det meg ikke mange ukene og falle av linen å smelle inn i en mur. Hvor jeg ble alt for lenge. Men nå denne gangen har jeg eksamen under kontroll, det er snart sommer, om jeg skal snart hjem til familien. Dette er noe som burde fått meg til å stå op lina? Men likevel føles det ikke slik. Jeg har ikke falt, enda. Jeg har det ikke grusomt, enda. Men jeg føler på meg at noe ikke stemmer. Jeg får ikke sove om nettene igjen. Da snakker vi ikke om 'hei jeg fikk ikke sove før 2 i natt, satan...' da snakker jeg om faen jeg lå i senga fra 01-09 før jeg fikk sove.. jeg bare tenker å tenker. forteller hele lifshistorien min til me selv om å om igjen. Jeg kommer aldri helt gjennom for der finnes temaer inni der hvor jeg stopper å argumenterer med meg selv. Tener på hva det har gjort meg til, hva det kunne ført til og hva om jeg ikke hadde- osv. Jeg ligger der. Kroppen er så sliten, hjertet så tomt. Sjela så ren? Øynene er egentlig tunge, men jeg tørr ikke lukke dem. Jeg vet ikke. Men hver gang jeg lukker dem for å sove kommer alle tankene som holder meg våkne. Det er så slitsomt. Jeg har så sinnsykt mye å gjøre. Jeg jobber hver dag. Overtid, bare fordi jeg må drasse rundt med sjela mi som ikke vil gi meg noe svar. Men hodet mitt som ikke vil gi meg fred.  Hvor er jeg..

min drømmemann

hmm, alt for lenge siden jeg har klart og skrive- tiltross for min store trang. Jeg har så mye jeg vil ha ut.. alt for mye. Men for første gang på sikkert år, skal jeg skrive om noe annet enn depresjon og angst. hehe! Idag prata jeg nemlig med mamma på telefonen. (ikke at det er så uvanlig) Men da sier hun at min lillebror på 16? hadde kommet opp fra hula si for å fortelle at han ville gjifte seg før mormor og morfor hadde forlatt vår verden.... fyren er 16 år. Vært sammen med dama i mindre enn 1 år. Og ja jobber som svømmetrener. SÅ VIL HAN GJIFTE SEG? Asså den planen der skal bli jævli hard å klare as. 

Men så måtte jeg jo be han chille litt ned den planen litt, for at han ikke skulle bli knust om det ikke helt gjikk.. 
Ettersom jeg har gått på den smellen sjæl. Så vet jeg at det kan være litt kjipt. hahah Vi hadde også en diskusjon om hvem av oss osm skulle gjifte oss først. Jeg er jo tross alt 6 år eldre enn han, så jeg vil jo at jeg skal være først ute med alt. Mens han mener motsatt. Og jeg er stygt redd han har rett.. hahah

For OM jeg skal gjifte meg (som er liiite trolig) så må det være aldeles riktig. Men hva er egentlig riktig?

Så her kommer altsåå Karolines liste på drømmemann:
- Han må ha nydelige øyne som du kan se på for alltid (så klissete at jeg nesten spyr på megselv, AV MEGSELV.. men sant)
- Mørkt langt hår, krøller, eller en deilig kort sveis bør det være.
- Sjegg er å foretrekke men kan gå om det bare er 3dagers stubber også.
- Smilet må være ekte og troverdig, allerhelst sitte løst.
- Høyde har ikke så mye og si, men han må ha mer å ta i enn det er på meg... Liker å føle meg liten mehehe
- Han må være litt badboy, som skal være intresert men satan så vansklig å få fingrene i. Men når du endelig har vunnet han skal han bare ville ha deg.
- Han må ha en hobby eller jobb som tar mye tid. Som han brenner for. At han kan holde mye på med det og gji meg tid til å gjøre det jeg vil.
- Han må ha humor. Og kunne le med meg og ikke av meg (hele tiden)
- Han må kunne være med på mine ting og jeg på hans. Så må vi ha felles interesser. Trenger ikke være store greia, men kanskje se samme gleden og problemene som finnes i verden
- Han må skjønne at når jeg blir sur, så blir jeg FORBANNA. Det hjelper det ikke bare spørre 'går det bra?' 'jada'. og tro at det er det. for det er det ikke. Da må han skjønne at han skal snu meg rundt å bare gi meg en klem å si vennen, det går braaa, unnskyld. Jeg er glad i deg. Og da skal du se at sola kommer tilbake. For ellers kan det være uvær ganske lenge. ehehe

 



Og her er listen over hvordan han overhode ikke kan være (hehe) :
- Han kan ikke være for snill. Han må faktisk ha noen onde bein i kroppen. Ellers blir jeg gal.
- Han kan ikke være klissete, det spyr jeg bare av... 
- Han må kunne droppe meg for kompisene sine. Fyren må jo ha bein i nesa til å klare å gjøre det han vil?!
- Han må kunne klare segselv. Hjlepesløse, tilltaksløse menn er et ork.
- Han kan ikke sende meg 10000 meldinger om jeg ikke svarer for så å ringe, selv om jeg kan gjøre det. Ikke så mange men kanskje 2.
- Han kan ikke ha katt. Like katter kan også bli problematisk
- Han kan ikke ha verdens skrekk.
- Han kan ikke være mot tradisjoner, og sæææærlig ikke min.
- Han kan ikke glemme viktige datoer.
- Han kan ikke glemme alt han har lovet.
- Han kan ikke ha fobi for å få drit på fringrene.. Fyren må kunne ta i ett tak.
- Han kan ikke ha en syk interesse som reptiler eller andre syke ting.. 

Rik eller fattig har ikke så mye å si as. Livet er det viktige. Kvaliteten i det. Latteren som skal romme det. Lykken, gledene! For nedturene vil alltid komme. Men aller helst gå. 

Hahhahah skjønner du eller?! er det rar jeg vet inderst inne at BK kommer til å gjifte seg før meg eller?! åh lol.
 

 



 

 

julen er for kidsa

Kjære mamma&pappa.. Jeg beklager at jeg ikke viser denne vandte gleden rundt jul. Jeg kunne tenkt meg en jul uten gaver, noe som jeg vet dere syns er rart. Jeg beklager at jeg ikke klarer å smile. Le. Prate. Jeg aner bare ikke hva jeg skal si. Dere vil ikke høre det, for dere tror det ikke. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne for det er ikke lett og finne starten. Og det finnes heller ingen slutt. Enda.  

Jeg orker snart ikke mer av desember. Min favoritt tid. Tradisjon- steinbukken er i sitt rette da. Jeg. Tradisjon. Vi hørte sammen. Familie, høytid, tradisjon med kirke, ro, fred, julemat. Den tiden hvor det bare handler om å være sammen- og de vi har og takke. Jeg har alltid elsket denne tiden. Lilliejulaften hvor jeg er så spent at jeg nesten detter av stolen. Julaften hvor jeg løper opp trappen med nattdrakten på og dyna under armen. Alle lysene er av uten om juletreet og julestjerna i vinduet som lyser så fint når jeg kommer opp. Under treet hvor det ligger to gaver fra nissen. En til meg og en til min bror. Jeg river opp pakken- tar med den og julestrømpen som er full av snop og benker meg forran tven og julemorgen går på. Jeg elsker det. Klokken nærmer seg Askepott tid og hele familien er på plass. Vi ler. Vi er sammen. Vi koser oss på det sterkeste. Etterpå er det tid for dusjen og finstasen. Kirkeklokkene ringer og vi sitter på 3 rad til høyre for alteret. Vi gråter når 'deilig er jorden' spilles- akkuratt når krokkespillet starter, og vi er lykkeligere enn noen gang. Den følelsen. Derretter er det et lite styr av en annen verden for potetene ikke er klar samtidig som resten, men når middagen står på bordet renner det vann i munn. Etter middagen blir det oppvask for hånd mens bror og søsterSasja nesten ikke klarer vente mer for å åpne gavene. De løper rundt, hvertfall sasja.. Så etter gavene er plasert i hver våre hauer spiser vi litt kaker og tar godnatt. Det er den beste dagen i året.

Julen er for barna. De små sjøre. Eller for de som ikke har opplevde den kalde kulden i sjela si. De som velger og se forbi og de som ikke vil trekke realiteten til seg. Det er ikke meg. Jeg ser bare det fæle. Og si gjerne jeg er egoistisk. Si hva du vil om meg. Jeg hører deg. Og begraver meg. Men jeg mener alvår. Jeg klarer virkelig ikke sett ord på hvor ekkelt det er og ikke kunne føle, smile, le. Jeg er en forbanna bra skuespiler og gjør det som forventes. Jeg står opp og sminker den på- helt inn til beina. Je gjør bare det som forventes. Jobb- skole- sossialisering. Alt bare for din skyld. For verdens skyld. Ikke at jeg ser meningen hvorfor det skal være så viktig at jeg gjør det. Men jeg gjør det. For det siste jeg vil er og skuffe mer enn jeg allerede gjør. Jeg har ikke følt glede siden jeg satt meg på flyet til paros. Jeg har ikke følt kjærlighet brenne siden ifjord. Jeg har ikke kjent ekte savn, hat, redsel eller andre ting man kjenner på. JEG VIL. jeg vil kjenne sorg. Jeg vil kjenne varme av lykke. Så si meg. Når du kommer hjem til en du er glad i, eller er borte fra noen. Kejnner du et savn eller en glede. Kejnner du at du blir sint eller veldig glad når dere møtes eller når du ikke ser denne eller disse menneskene? Tenkt deg at det den følelsen skulle gått bort og du skulle bare følt deg som en pose med bomull. Verken varm eller kald. Bare fyldig, men med masse luft. Men du føler deg litt kvaldt. For bare tenk å ha bomull på tunga. Det er slik jeg føler følelser. Jeg vil så veldig gråte. Fordi jeg kjenner det er trist. Men nå gråter jeg fordi jeg har smerter av legerellevante årsaker. Jeg gråt faktisk for første gang her om dagen fordi noen sa noe jeg følte var så uretferdig. Ikke direkte uretferdig mot meg. Men for andre også. Jeg kjente ikke mye. Men jeg gråt. Det ga meg håp. Jeg skal komme meg gjennom denne perioden også. Selv om du ikke tror meg. selv om du ikke kan se min sykdom. Jeg er sterk. Jeg har ikke mistet siste prosenten av håpet enda. 

Så ha en riktig god jul. Ikke bli så forbanna skuffa over gavene. Ikke bli lei deg om det var feil. Bli glad for at noen har brydd seg om å stresse seg ut i de jævla kaotiske butikkene og brukt den jævla lønna si på akkuratt DEG. smil. Du som kan. Smil smitter sier de. Vær glad du får noe, for du får faen ikke noe av meg. ingen. ingenting. 



skutt påfugel

Livet mitt er så meningsløst. Jeg er så tom. Jeg har ingen følelser igjenn. Jeg er så plukka frahverandre til mikroskopiske deler. Jeg har ikke annet enn den påtatte falske maska. Og ingen klarer å ta den av. Jeg vil ikke slippe noen til under huden på meg for og montere de små delene sammen igjenn. Selv ikke jeg klarer det.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Med meg, eller med livet. Livet er såå meningsløst. Og det er ikke en eneste kreft som stritter imot og vil kjempe mer. Jeg har gjitt opp det og prøve å reise seg. Jeg orker det ikke. Jeg orker bare ikke falle igjenn. Jeg er som en skutt påfuggel..som holdes i kunstig live.

Jeg har gått livets (harde) skole. Ikke mange kan si de har opplevd det jeg har, men hva faen har forrtiden og si for fremtiden? Om man vil ha ett ok liv bør man vell se forbi fortiden. Det er hvertfall det jeg sier til alle andre og megselv. Men hva hjeler det når fortiden er din nåtiden. Fortiden kan kanskje ødelegge degselv, men forfaen ikke kom å prøv å ødelegg andres fremtid med den. Alle har bagasje. Og noen reiser med overvekt og må betale for det. Det kan ha en høy sum. Men du trenger ikke skrike så forbanna høyt ut om det. For sikkerhetsvakta gjir nå faen i det. Du får ikke være med på reisen med mindre du betaler. For flyet går uansett. Med eller uten deg. Jeg velger gang på gang å vente på neste fly. Men jeg blir bare stående igjenn og se på alle andre som sleper bagasjen på rullebåndet og hopper ombord på flyet. Flyet som skal ta de videre.. Jeg står igjenn i avreis-hallen med bagen i hånda og stirrer ut på de som drar. Flyet gjør seg klar-og letter.drar. Mens jeg, jeg står igjenn og vinker mens tårene bare triller. Det eneste jeg ser er speilbildet av megselv i vinduet, ut mot de som klarer og dra. 

Jeg skjønner men skjønner ikke hvorfor jeg fremdeles står der. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal ha de tankene jeg har, og hvordan jeg har blitt så følelsesløs. Jeg er iskald, som frost. Men later som jeg er en vårbris. De gangene jeg klarer å gå fra mine fire vegger, tak og gulv, er jeg så liten - i forrhold til den store verden jeg lever i. Jeg som ønsket og bli noe stort har blitt til den minste. Jeg ser ikke gleden i den eneste ting. Fordi alt jeg ser er bare falskt. Verden er falsk. Det er som noen bare skriver ett manus på hvordan det burde være, så gjør alle slik som forventes fordi det er skrevet. Prøver og være hyggelige mot mennesker de går å snakker drit om i neste akt. Prøver og dele, for så og si at de er grådige. Verdenen jeg lever i er bare løgn. Jeg er bare løgn. Jeg later som alt. Omtrent. Jeg later som jeg er fornøyd med meg selv. Jeg later som jeg har det bra. Jeg later som at jeg ikke skjønner ditt skitne spill. Jeg later som jeg har følelser som kan bli såret og motsatt. Sannheten er at jeg ikke føler en dritt. Jeg føler ikke ditt falske tryne feie over meg. Jeg kjenner ikke kjærligheten jeg burde hatt for deg, heller ei kjærlighets sorgen. Jeg kjenner ikke hatet jeg har for dere. Jeg kjenner ikke lengre smerte du har gjitt meg. Jeg er så tom. Det eneste jeg kjenner er en følelse av at nå burde jeg virkelig følt noe. Kom ann. Press frem noen tårer å se om du blir lei deg. Men tårene hjelper meg til å bli lettere og gjøre mer plass til enda mer tomhet. Det er deilig.

Jeg vet ikke om jeg er klar for juleferie. Jeg vet ikke om jeg er klar for å dra fra mine trygge fire vegger, hvor jeg gjemmer meg hver eneste dag. Der hvor ingen leter og derfor heller aldri finner meg. Jeg vet ikke om jeg er klar for å dra til den byen jeg hater. Hater mer enn noe annet. Den som gjir meg ekstreme mengder angst bare av tanken. Jeg vet ikke om jeg er klar for å møte menneskenne i den, eller tingene. Rommet mitt. Jeg vil ikke, men som alltids skal jeg kare det som er aller mest forventet av meg. Jeg skal klare det. Jeg skal gå på jobb hver dag. Jeg skal spise hver dag. Og mest sansynelig må jeg prate med folk hver dag.. Jeg blir kvalm. Jeg må faktisk spy. Jeg vil gråte. Jeg vil tømme meg for å gji bedre plass for tomrom. Jeg vet ikke om jeg er klar. Gardermoen. Hjem. Jobb. Mennesker. Venner. Familie. Jeg vet ikke om jeg klarer det.

Noe jeg bruker mye tid på er å finne neste ting jeg skal endre på. Hår, hud, negler, lepper, pupper, vekt. kropp.kropp.kropp. Jeg prøver og finne løsninger på hvordan jeg skal klare å gjøre noe. For det er jo ikke slik at jeg klarer å gå på treningsenteret heller. Men jeg har fått det for meg at om jeg endrer helt utsende og kropp, kanskje ser ut som en helt ny. Vil gjøre meg ny inni. Det jeg gjør på utsiden vil også endre noe inni. Det er hvertfall det jeg tror og prøver på. HELE TIDEN. men det har ikke skjedd noe til nå. Så sålangt. ingen ressultat..

Jeg vet ikke hvordan det skal gå og få liv i en skutt påfuggel. Men jeg håper en dag at den bare våkner opp med ingen indre skader.  

Snakkis i Haugesund om få timer... 

i evigheten

Hele livet er full av forventninger, håp, mål, ønsker og drømmer. Hva du vil ha, hva du ønsker deg mest. Mest av alt, hva er det? 
Mitt ønske har alltid vert og bli trodd, hørt og bli sett. Tatt på alvor er noe jeg bare håper på.
Hele livet er full av skuffelser og nedturer. Men skal det ikke være en form for støtteapparater, eller noe(n) som skal ta i mot deg når du faller? Det er alltids noen som setter plaster på skrubbsåret til ett barn. Men det er få som kan lege sårene på sjel og hjerte. Det er oppskrytt at tiden leger alle sår. Det er oppskrytt å være åpen. Det er oppskrytt å leve, til tider.

Hvorfor sitter jeg med den følelsen av at det er best å holde kjeft. At du ikke vil plage andre med det du har på hjerte som gnager hull på sjela.
For meg handler det mye om svikt. Svikt fra megselv og fra 'alle andre' rundt..

Barndommen skal jeg ikke snakke så mye om.. for det er litt for vanskelig


Men fra jeg var liten og ha en mage som IKKE fungerer. Mer smerte har jeg ikke sett for meg at noen kunne ha takla uansett alder eller hvor 'sterk' du er. Inn og ut på sykehuset. Utallige tester opprasjoner og netter på sykehuset. Men ingen svar og de gjir opp på deg hver gang du drar fra sykehuset etter noen netter der. Så begynner de helt på ny og hele regla ommigjenn når du får et helvette med magen. HVER FORBANNA GANG. Jeg sier 'jeg har alltid vondt men noen ganger er det så vondt at jeg ikke vil leve, jeg vil heller ta livet mitt nå enn å ha det slik i 17 timer til nå og det kommer tilbake' Det eneste sykehuset har gjort er å utelukke. Jeg er for ung for det ene og det andre. Men hvordan kan de si det når det er bevist at jeg faen har fått ting KUN 2 får iløpet av året i norge? Er det ikke da på tide og se utenfor boksen eller sende barnet som vil ta livet sitt istede for å leve med smerten. Og denne smerten har jeg enda. Vet aldri når det setter inn for fult. Men det er noe der hele tiden men i mindre grad. Du er redd for å spise. Du er redd for å være borte fra mamma. Du er redd for å ta de sterke pillene du har fått på evig resept, fordi de ikke hjelper i det hele tatt. Jeg har vurdert så mange ganger å ta overdose på disse pillene. Hvor de har vært nødt til å tatt meg inn og få fingeren ut. og ta meg på alvår. For dette holder jeg ikke ut. Jeg vil ikke ligge enda en natt i volda på gulvet å vrenge meg i smerte uten å ha noen der. Men samtidig vet du at hva gjør det så om noen er der? Når ingen er villig til å ta deg på alvår. 

Skolen har vært det som har gjitt meg angsten for fult tror jeg om jeg skal sette ord på når det gjikk galt. 5 klasse. Mye hadde skjedd i livet, magen var ett faktum som var vanskelig å ikke tenke på. Var mye syk og hjemme. Og kunne nesten ikke være med venner i denne perrioden av livet. Når jeg tenker tilbake på dette året husker jeg bare meg selv sittende i kjellerstua eller på rommet mitt. Enten satt jeg under dyna å så på barnetv hele dagen for det var det eneste jeg klarte ellers lå jeg under dyna og gråt. Av smerte og angst. 
Når du går i 5 klasse er det forventa at du kan lese, skrive, matte og alle andre fag skal gå på skinner. INGEN fag gjikk på skinner. Jeg kunne ikke lese. Jeg kunne ikke skrive riktig. Men jeg skrev nydelig vakkert. Men hvem så det? Hvem så at jeg hadde en finmottorikk som ingen andre. Men hva hjelper det når læreren ber deg lese høyt fra hjemmeleksa eller lese det du hadde skrevet i boka di hjemme når du faen ikke klarer å lese det? Jeg kunne lese bra inni meg, og det syns jeg fremdeles at jeg kan. Men for faen det er bare tull. For jeg leser ikke rasktnok i forrhold til hva som er forventa av alderen din. Jeg grua meg til skolen hver dag. Jeg var livredd for at jeg måtte lese høyt eller gjøre noe med ord.. Jeg hata også læreren min mer enn noen kan forstå. Jeg følte jeg ble mobba av min egen lærer. Hun ville virkelig ta meg. Hun så ikke problemet mitt verken på hjemmebane eller skolen. Hun sa alltid når jeg måtte lese høyt, Karoline? har du ikke lest på leksene dine? Så tenkte jeg for meg selv.. jo jeg har lest. Men jeg har faen ikke gidda å lese det mer enn en gang, for jeg husker ikke hva jeg leser og forstår ingenting av handlingen. Hun trodde hver gang jeg bare satt å stirra  ut i klasserommet at det var for jeg ikke gidda å jobbe. Men jeg viste knapt at jeg bare satt å så ut i lufta. Jeg kan fremdeles sitte i timevis å bare se ut i lufta. Jeg kjeder meg ikke. Jeg bare forstår ikke hva som skjer rundt meg av hva de snakker om. Men ble jeg noen gang testa? Ble jeg noen gang tatt på avlår? Det eneste jeg fikk var en time i uka kanskje hvor jeg fikk være med ut på ett rom hvor en annen lærer skulle lese teksten så skulle jeg lese etterpå og fortelle hva vi hadde lest. Sammen med 2-3 andre. Jeg hadde ikke sjangs til å gjennfortelle hva det handla om. Jeg klarte knapt få ut ordene som sto der sort på hvit. Likevell ble det ikke noe bedre av å være med på disse timene. Jeg ville heller ikke være der. Jeg følte meg bare enda dårligere enn alle andre og som ett enda større 0. Jeg klarer enda ikke spørre om hjelp når jeg ikke forstår det. Jeg vil ikke vise at jeg ikke kan! Jeg vil være like god som alle andre. Helst bedre. For det er det som gjør at du skal lykkes. Jeg kom meg gjennom barneskolen- såvidt men på ett pungt der i livet var jeg sikker på at jeg skulle dø. Jeg hadde bestemt meg. Nå orka jeg ikke mer. Jeg kunne ikke se for meg at jeg skulle klare livet. For skolegangen forventa allerede mer av meg enn hva jeg kunne klare. Jeg vet ikke hva som skjedde som gjorde at jeg ikke tok livet mitt da. Men jeg var så nær uten at noen viste. Ingen så eller ville se. Ungdomskolen var jeg i en helvettes opprørsperriode og gjorde ting jeg angrer på ovenforr foreldrene mine. Men jeg kom meg gjennom denne perrioden også på skolen. Men Hva faen, Jeg må jo gå enda mer på skolen om jeg skal bli noe her i verden.. Jeg kan jo ikke sitte på gata resten av livet og jeg fikk alltid høre men du vil jo ikke sitte i kassa på matvarebutikken for resten av livet heller! Men det er jo noen som må gjøre det også! Ellers får du ikke mat kjære deg. Så jeg syns ikke det hørtes så ille ut. Der er det ingen som forventer at du skal ha topp karrakterer. Vidergående var helt ok, jeg slet meg gjennom det. Men ingen tok tak i problemet mitt der heller selv om jeg prøvde å fortelle de hvor mye jeg slet med lesing å skriving. Ikke før siste året mitt på påbygg fikk jeg endelig ta en test på grunn av en fantastisk norsk lærer så mer enn en elendig elev etter å ha strøket på alle slutteksamnene. På denne patos testen skåra jeg lik 0 på alt og jeg ser bare at det står AMØBE SUNDFØR på ressultat lefsa jeg fikk i posten. Karoline, du kan ingenting. 
Men jeg sto da jeg tok opp eksamen på ny. Det ga meg ikke nytt mot men det viste at jeg hvertfall kunne klare noe. Jeg tok ett år fri for å jobbe å reise jorden rundt. Det skjedde ikke pga livet endra seg igjenn. Og depresjonen av ett brudd kan virkelig ta innersvingen på folk.

Jeg klarte å reise meg og begynte på høgskule med nynorsk og MER arbeid enn jeg noengang har vært borti. Men forskjellen var at jeg lærte faktisk noe. Jeg lærte noe nytt hver eneste dag. Jeg gjorde ting jeg likte. Jeg hadde det bra som aldri før på skolen. Lærerne var mennesklige og jeg følte de ble min familie som ville ta vare på meg og hadde troen på meg. Men hva skjer så. Lesedelen og skrivedelen kommer igjenn og tar knekken på meg. Forskjellen er at jeg nå har pappirer på det. Men hva gjør det for en forskjell ? Ingenting. Du får ikke velge om du vil ta det på en annen tillpassa måte. Du må gjøre det samme som resten av studentene. Du blir retta og sammenligna med mennesker som ikke har skrive og lesevansker. Du blir vurdert ut fra samme krav som dem. Da skjønner jeg ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dette. Jeg vet jeg kan det vi skriver i praksiss. Jeg vet også at jeg er en av de beste lærerne som kunne ha blitt utdanna. Men jeg tror ikke jeg blir lærer nå når jeg ikke kan skrive oppgavene jeg får. For praksissen har ingenting å si om du ikke kan skrive det på pappiret. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i det hele tatt. Jeg vet at ikke hele systemet skal rette seg etter lille meg og bare meg. Men da kan ikke sammfunnet og regjeringen forvente at alle skal utdanne seg for å få en jobb. Jeg vil gjerne jobbe. Men om det tillsier at jeg må stryke gang på gang. bli mer og mer depprimert, Slite mer og mer med angsten som driver meg til vannvidd. Ut i det sinnsyke og ikke ha forståelse for det en gang. Da er det ikke rart selvmord er en av de største årsakene til død i norge etter sykdom. Det knuser traffikk ulykker og i det hele tatt. Jeg syns ikke det er rart i det hele tatt. Det er ikke egoistisk å ta selvmord. Det er egoistisk å ikke se at folk kan gjøre noe slik og ikke har forståelse for det. Klart det er vondt- men tror ingen kan forestille seg hvor vondt de er å leve med segselv når enn kunn ser seg selv som misslykket.

Jeg er skuffa av at ingen tar det serriøst når du sier du ikke klarer å være sossial akkuratt den dagen. Når de bare skyter ut at du skal ta deg sammen og tenke posetift. At du ikke har forståelse for at ikke alle kan trene hele tiden. At ikke alle klarer å gå på jobb når de burde. At ingen har forståelse hvor smalt noen kan leve. At ingen forstår at noen ganger hjelper det å være alene, komme seg bort BORT FRA DEG OG RESTEN som maser om tenk fremmover når du ikke ser noe fremmtid. Når ikke en ganng psykolog klarer å få deg ut av di ega suppe. Og de rundt deg ikke forstår hvorfor du trenger å gå til  psykolog. Det har du ingenting med om du ikke kan late som du ser at noen mennesker sliter meg seg selv. For det blir som de som har spiseforstyrrelser. De ser ikke selv hvor tynne de er. Sånn er det når du sliter inni deg, med hjernen, med hjertet og sjela til å sammarbeide og verdsette at du er du og du har fått et liv på denne 'vakre jord'. Men om du for eksempel har problemer med spiseforstyrreser ser hvertfall fork at du har det (som oftest) de trenger ikke spørre eller forstå hvor jæævli du har det, for du vil neppe forstå. Men det er ingen som ser om du virkelig har det vondt inni deg. 

Jeg klarer ikke slutte gråte. Jeg vil skrike. Jeg får ikke puste. Jeg får ikke sove. Jeg er helt på kjøret. Jeg sitter på ståskinner som kjører meg i 400km inn i en stålvegg som vil ta knekken på alt som er igjenn av meg. Det er en evig ung sirkel. Hver gang jeg har en bra dag, bra hva som helst er jeg redd jeg skal falle tilbake,. Og når det har gått så langt at jeg tror jeg er utav det kommer det noe stort som plukker meg helt fra hverandre med et vindpust. Jeg vet ikke som skjer eller hvordan det skjer men det skjer gang på gang, Jeg vil fortelle folk at jeg ikke har det bra. Men later heller som jeg er lykkelig når jeg er blant mennesker. Bare for å spille en som deg. Gjerne ett bra menneske som er villig til å bli ett forbilde, jobbe hardt og stå på. Men det er nettopp det du ikke klarer men får bare mer angst av å fortelle folk om det. Enda mer deprimert av ikke være god nok. Enda mer deprimert fordi du ikke klarer å leve når 'alt' står tilgjenngelig for deg. 

Jeg vet ikke langer hvor jeg skal gjøre a meg.. Jeg vet ikke hvor jeg skal hjemme meg lengre. Jeg er så redd at jeg ligger bare å skjelver. 'Styggen på ryggen er blitt en av mine nermeste..' onklP er full i vistomsord <3 

Mine diamanter

det var en gang-da jeg var liten... både nå og da.. min opfattelse av venner virker tiltider anderledes en andres opfatning. 

Jeg har aldri følt på det å så forbanna mange venner at du knapt husker den har vært så viktig. Så lenge jeg hadde mine venner som jeg var glad i, og de hadde det bra- var det som betydde noe for meg. Det viktigste jeg ser i et vennskap er kanskje det at alle kan være segselv, at det faller naturlig og være sammen. Alle dager trenger ikke være en solskinshistorie, men at jeg kan se tilbake og huske de best og le av det som ikke var så hyggelig da. 

Det og være i et forrhold er ikke alltid lett- og det suger om det blir slutt og du ikke har passa godt nok på de vennene som betyr mest for deg. Etter at jeg ble singel har jeg skjønt et pra ting her i livet (syns jeg selv hvertfall) uansett om det er gutte eller jentevenner enn har så skal en ikke kutte de ut fordi du plutselig ble sammen med en du tror kommer til å være din for alltid. 

jeg ser på (ALLE) min venner som mine små diamanter som skal og må pusses for at de skal gidde å pusses litt på meg også. Jeg vil ikke miste noen av mine diamanter, for er dere klar over hvor dyrt det er med diamanter? Det er ikke noe man kjøper hverdag. 

Det som er gøy er at ingen av mine diamanter finnes like. De kan ha noen like sider. Men helhetsformen er helt forskjellige fra hverandre. Jeg er så glad for alle diamantene jeg har, og kan jeg si det, så sier jeg det så ofte jeg kan at jeg er glad i dere, eller viser hvor mye jeg verdsetter de. De stråler alle sammen. 

Men en ting jeg ikke skjønner med disse fantastiske glinsene tingene jeg kalder for diamanter (her-nå) at de kan være så skarpe at du noen ganer skjærer deg på de. 

At et menneske er unikt og ikke likt deg tror jeg de allerfleste har fått med seg, og alle tar sine valg om hvordan de vil leve livene sine. Hva de velger og få utav det. Om det blir langt eller kort. Om du blir gammel i raserfart eller aldri vokser opp. Om du vil bli gud eller Satan. Hva du står for er jo bare valg du tar for degselv og din egen del? Det er ikke meningen at andre skal tenke så mye over hvordan du velger og leve? Syns det er slitsomt nok og fokusere på mitt eget liv om jeg ikke skulle begynt å legge meg oppi mannen på gata eller en av diamantene mine. Jeg mener selfølgelig ikke at du ikke skal bry deg som medmenneske- men det er lov og la alle få være segselv og finne ut hvem de og du vil være selv. 

Hadde jeg vist at det ikke er bare-bare å ha venner, så tror jeg jeg hadde snudd i åpningen til mamma å sagt, NEI, jeg vil heller være en sommerfuggel takk. 

For hvorfor er det slik at noen, noen av oss som lever på samme planet skal ta selvmord fordi slike som du og jeg kan være så fæle? Hvorfor føler ikke jeg det er retferdig? Eller at fordi du har noen venner som ikke er akseptabelt for andre skal du bli kutta ut? Er det ikke en grunn for at dere var venner først? Alle kan ikke være venner med alle. Men jeg tror alle kan være hyggelige/ vennlige allikevell. 

Jeg går på gata og tar megselv i å se i bakken når jeg går. Jeg tenker til megselv:' Hallo rævhål! se opp å smil til de du ser på din vei. hvorfor ikke si hei? hvorfor er det så vanskelig og nyte det som er rundt deg? mennesker, natur, dyr, smaker dufter-alt som finnes må jo kunne nytes på ett vis? Det er ikke så jævli fett og være en skygge folk løper forbi. 

Om du er i butikken så vet jeg som var 'kiwidama' eller 'LIEAMANDAjenta' at et hei, smil, ja kanskje til og med en hyggelig sammtale tilbake gjorde at jeg ville spre mer glede. Så selv ikke undervurder smilet du gjir kassadama nestegang du handler. For alle de gjør en jobb for at du skal få mat. Hus, bil, bedre helse, god skolegang eller hva yrkesmann/dame du møter på yter noe for DEG. Er det ikke litt flaut og ikke gji noe tilbake? Noe så lite som et lite gratis smil engang?

At folk ser deg og kanskje ikke bare dømmer- eller ikke ser deg i det hele tatt kan være vondt. miste venner kan være vondt. Og ikke ha venner kan være vondt. Tenk på hvordan du vil at dine vennes skal være mot deg, dine medborgere, familie og hva det en måtte være. Ondskap blir du ikke født med (tenker jeg)..  

 

takk!

Guuuurimalla så rart dette var. Folks reaksjoner. Herregud. Tusen takk alle som har tatt dere tid til å lese mitt tankeutbrudd. Og en enda større takk til alle dere som har tatt kontakt med meg, sendt meg melding, ringt, kommentert på bloggen og i det heletatt! Dere er virkelig fantastiske mennesker.

Men meningen med innlegget var bare og få ut all min frustrasjon. Eller en del av den. Og jeg mente virkelig hvert eneste ord. Jeg var ikke ute etter sympati, trøst eller at folk skulle fortelle meg at jeg er flott. Jeg ville få folk til og lese det og kanskje få en tankevekker. Lukk opp øynene verden, vil vi ikke ha ett bedre sted og leve? Det vil jeg. Så jeg skal selv jobbe med ting som kan gjøre verden til ett bedre sted.

takk igjenn! <3 

-K 

Ja jeg spiser sjokolade og trykker i tryne.

"Skal du spise den sjokoladen, den kaka eller den middagen? Trodde du trente jeg" Trodde du trente jeg. Den setninga der spyr jeg snart av. Eller "skal liksom trene så mye men du spise bare drit, det er ikke sunt" Om det er sunt nei. Men du spiser sjokolade du også, gjør du ikke? Du hører aldri fra meg med mindre jeg immiterer deg si de ordene der. For vet du hva. Det er ditt valg hva du legger på den tunga og velger hva du svelger. Om du velger og leve på salat og bare "sunne" måltider så er ikke det sunt heller i lengden. Bare vent så har de forska på det og skrevet en artikkel i VG i morgen. Over natta endres hva som er sunt og ikke. Hva som er "bra" trening og hva som "ikke" er bra trening. Men vet du hva, du har ingen grunn til og kommentere hva jeg spiser. Jeg spiser det jeg vil for jeg VIL. Jeg VELGER det. Sier ikke at verden bare skal leve på drittmat bare for det er godt. Men du vet virkelig ikke hva jeg putter i meg i løpet av en dag, bare for jeg spiser sjokolade akkuratttt når jeg er med deg en gang nå og da. Hadde du vist hva jeg spiser hadde du neppe sagt noe. Men jeg er dritt lei så jeg skal fortelle deg.

Helt fra jeg var en liten ert til har jeg slitt med mageproblemer. Jeg kunne ikke spise noe uten at jeg fikk vondt.  Og frykten for hvor store smertene skulle bli etterpå var enorme. Jeg har alltid vært småspist men likevell alt for glad i mat. Så det og slutter og spise for og sulte meg har aldri vært en tanke. Men ettersom jeg spiser og får vondt er det jo klart du ikke vil utsette deg for den faren hele tiden. Sykehuset ble mitt andre hjem for meg og for familien min. Det er ikke særlig fett når enn er liten kid og vil være som alle andre og bare ha venner og unngå mobbing. Det var vanskelig ass. Jævli vanskelig. Når jeg begynte i 9 klasse skjedde det en forandring. Jeg har alltid drevet med aktiviteter, leke i skogen og løping har vært min store kjærleik. Kneet mitt satt en stor grense på hvor mye jeg kan drive med dette, og jeg begynte og gji FAEN i magen. Jeg fikk mer vondt og oftere. Jeg la på meg. Og så friskere ut. Jeg fikk former som alle andre og fikk kjæreste. Livet burde bare smile. Men det gjør ikke det alltid. De dagene jeg har vondt i magen, skal du vite at det ikke er langt unna før jeg går i skogen å henger meg, hadde jeg bare kunne reise meg. Det går ikke lange før jeg begynner og tenke på om jeg skal ta overdose med de steke medisinene som skal lindre smerten men som ikke gjør det for de er utav kontroll og du må legges inn på sykehuset hvor de tar seg av dosseringen av smertestillende. Dette er ikke engangstilfeller, men rein vane nesten. Jeg ligger på badet. Vrir meg i smerte. Skriker, gråter, brekker meg, spyr. Ingenting hjelper. Sykehuset hjelper ikke. Jeg er for ung. De vil ikke gjøre noe. De vil bare vente. Og er alt denne smerten vert det fordi jeg spiser? Svaret er ja. For jeg vil ha det bra mens jeg faktisk lever. Du vet aldri når det er over, og je vil ha kvallitet i hver og eneste dag jeg har. 

For ett år siden da jeg ble singel fikk jeg det for meg at jeg skulle begynne og trene mer. Enda mer. Mer til det ekstreme. Veige maten min. Telle kalloriene. Målet var og ligge på 5-600 kallorier inntatt per dag etter jeg var ferdig trent. Hadde jeg ikke trent ned til det i følge kalloritelleren måtte jeg opp igjenn på treningsenteret og jogge noen killometer eller gjerne en mil. Det gjikk meg til hode. Jeg fikk syke tanker. Om kroppen min. Den som jeg ikke burde tenkt på. For jeg burde tenkt på følelsesruchet som pøste gjennom meg. Men det er jo bare sunt og trene. Ja, men nei. Alle ser ikke hva du gjør og ingen vet hva som svever vegg imellom oppe i hode ditt. Det er det bare du som ser og sliter med. Jeg kan ikke si at den perrioden var en sunnere livstil enn den jeg har nå. Jeg ble gal. Jeg ble sykt lei meg av å se meg selv naken i speilet. For små pupper og rompe. For stor mage, lår og armer. Jeg ville virkelig ikke se det. Jeg ville heller bytta kropp til en dinosaur enn å gå i min egen. Jeg var flau. Hvorfor er ikke jeg like flott, vakker og pen som alle andre. Alle andre skinner som soler rundt meg, mens jeg går bare rundt her og presser frem ett smil. Tårene trilla hver kveld før jeg sovna. Jeg spiser for mye. den tanken var svaret mitt, selv om kanskje ikke kalloritelleren min sa jeg hadde spist noe særlig hele dagen. Men det stedet jeg lever i nå. Her og nå, hvor jeg nesten har klart og funnet meg selv. Her oppe i Volda. Er den personen som prøver og gå på trening hver dag. Helst 3-5 saltimer om gangen fordi jeg sliter enda med og legge fra meg angsten om det og ikke trene nokk og angsten for og bli stor. Så går det greit nå og ikke gå på trening en dag også. Jeg spiser mat. Ikke så mye varriert. Men jeg spiser, uten og telle kalloriene. Men jeg spiser skjeldent middag, skjeldent mer enn 1-2 måltider om dagen. Fordi jeg ikke har råd til mat. Mens andre dager kan jeg få for meg at jeg bare trenger og sulte i noen dager sånn jeg kommer på rett kjør igjenn. Noen ganger. Det er for det er vanskelig og slippe gale vaner og tankepresset. Og JA jeg går på for mange forbrenningspiller. Men det hjelper meg til og føle meg trygg. Høres sikkert sprøtt ut for deg. Men det blir på en måte som en beroligenes pille. Jeg kan spise sjokolade en dag nå og da når jeg er med venner for sjokolade gjør faktisk mennesker mer lykkelig, det har de skrevet om i vg faktisk. Og ja kjøper jeg først mat ute så TRYKKER jeg den i TRYNE for etter og ha blitt student skjønner jeg hvor lite penger det faktisk er til mat og har slutta og kaste rester som jeg ville gjort hjemme. Dagen min går mye til mattanker, treningstanker kroppspresset jeg har til meg selv og alkoholdagdrømminga. Jeg gleder meg alltid til helga, for da belønner jeg med med og gå ut siden jeg har vært så flink og trene, spise lite osv.

Jeg ligger ofte hjemme og gråter i senga, nekter og reise meg. nekter og se meg i speilet fordi du påpeker hva jeg putter i kjeften min. Jeg går ofte gråtende hjem fra byen fordi jeg tror det er sant det du sier om mine spisevaner at jeg er styggere enn alle andre. Jeg tror på hvert eneste ord av hva du sier fordi jeg har slitt og brydd meg så mye om akkuratt hva jeg putter i meg nesten hele livet. Jeg vet knapt hvordan det er og tenke annerledes. Posetift om sin egen kropp, tror jeg kanskje det skjer en gang i måneden. Men dette er sikkert normalt for alle. Både jenter og gutter uansett alder.. Jeg vet ikke. Har ikke spurt noen. Kanskje om jeg hadde spurt de hvorfor de spiser den pølsa på Statoil om de hadde turt og konfrontere meg med hvor uhøffelig og personlig ubehagelig det var, NEPPE. Jeg tørr hvertfall ikke si noe. Jeg bare gråter innvendig og tenker tilbake på alle de vonde årene jeg har hatt med mat, og at jeg kanskje ikke forkjente og nyte den isen likevell. Noe som jeg i utganskpunktet tenkte og gjøre. 

Dette er hva du kanskje ser av meg

 

Dette er det jeg gjør med meg

Trener, trener trener. Jeg blir ikke tynnere. Men kroppen min blir hvertfall friskere, bedre og sunnere inni og bedre lifskvallitet, det er en fantastisk følelse. Og jeg føler meg heldig som kan bruke kroppen min aktivt på denne måten. 

 

Vanlig dagsmatplan for frøken Sundfør er kanskje typisk slik: (om du lurte..)

Forkost: 0 Lunch: en brødbit, rundstykke fra kantina eller hjemmelage pizzabolle. Middag:0 Kvelds etter trening: wock mix + kjøtt. og kanskje om du er med meg så unner jeg meg en sjokolade :) 

drikke: kanskje vann. kanskje en kopp te og har jeg nettoppp fått stipend kan jeg ta litt juice. Det er ca min greie. Hver dag. Så ikke kom og si jeg er så usunn. Det som er usunt er det som ligger i hode mitt. Det at jeg ikke spiser regelmessig, varriert eller noe er mer farlig for meg enn akkuratt hva jeg spiser. Jeg vil bare bli like fin som deg. Derfor trener jeg ræææva av meg. Men jeg trener jo så derfor burde det gå fint og spise en sjokolade. For jeg trener den bort. Men du spiser kanskje også sjokolade, men kanskje når jeg ikke er det, trener du? 

Jeg vil bare ikke tene mer. Jeg vil bare ikke gråte mer over kroppen min. Bare for jeg vil se ut som en instagrampike. Jeg vil bare være lykkelig og ha det bra mens jeg lever og ikke andgre på ting jeg har gjort og ikke de tingene jeg ikke gjorde. Men er du en av de som kommenterer andre, slutt. Du burde ikke gjøre det for om du slutter med det gjør det kanskje dagen til personen lettere. For husk det er du som tar valgene om hva du spiser uansett størrelse så du trenger ikke andres mening om det hele tiden. 

 

"Alle" vil ha en flamme, men "ingen" vil brenne seg.

Nå skal jeg være ærlig med meg selv for første gang på alt for lenge. Karolinie, det er faktisk første gang du har slappa av med din egen sjel uten å binde deg, stresse eller tenke for mye. Det er så deilig! Jeg ante ikke at å klare å la noe gå var så deilig etterpå.

Det vondeste i mitt liv var og være alene, uten deg. Det var vondt å stå opp, vondt å spise, vondt å være med venner, vondt å se deg ha det bra. Alle tankene og alle teoriene jeg hadde rev meg mer og mer ned. De var så vonde. Jeg skjønner ikke at jeg lot deg få meg tilbake hver daga og gang det passet deg, at du ikke ville ta vare på meg når jeg trengte det. Jeg ville nesten legge kniven på strupen på de tyngste dagene. Du viste hvordan ting var. Du viste hvordan jeg var. Og du var god til og spille på det.

Uansett hvor mye pappa, venner eller slekt sa jeg måtte legge deg fra meg og heller være med de som verdsatte meg. Da løp jeg enda raskere tilbake til deg. Du var min trygghet, min beste venn, mitt alt. Men vet du hva Karoline, etter forgje uke ett at dere tok ett endelig oppgjør etter 1 år.  ("singel"  hehe-som du likte å si?) Jeg har aldri hatt det så bra inni meg før.

Jeg kjenner ikke lengre den store klumpen i magen jeg har hatt i så mange år. Jeg har ikke konstant angst. Jeg er ikke redd og har ikke hatt vondt i hode på den måten siden dette skjedde. Jeg har ikke felt en eneste tåre enda og er så glad for det. Det kan hende det kommer men da har jeg andre til å tørke den bort for meg. Det er så fantastisk og kunne være lykkelig med andre, og ikke se meg tilbake. Og se oss i alt jeg gjør lengre. For om du ikke vil bry deg eller ha meg i livet så hvorfor skal jeg være lei meg for det? Det er ikke mitt tap. Jeg har kanskje vunnet den største seieren. Min kropp er ikke bruk og kast vare på denne måten. Og det er det ingen som burde være. Så seieren er og ikke være det om man er virkelig svak, som meg. Men nå føler jeg meg så sterk. Sterkere enn deg. 

Jeg tror jeg er på rett sti i livet nå når jeg har sluttet med å se tilbake hele tiden. Jeg har det bra som aldri før. Og takk mamma og pappa som ha forstått men prøvd å hejelpe meg ut av det hver gang jeg er på vei ut døra til feil person. Jeg har bare en ting å si, takk.

Tror du ikke at du forkjener bedre enn en som ikke har troen på dere? Alle forrhold kan skrante, det er det mest naturlige. Men det betyr ikke at det er grønnere på andre siden av enga. Men da er det ikke verdt en eneste dag med trygling, gråting eller frustrasjon. For det eneste som faktisk er viktig her i verden i en slik stund, er at du klarer å gjøre deg selv lykkelig og gjøre ting som får deg til å tenke på de posetive tingene i livet ditt. Det må ikke nødvendigvis være og gå på byen å finne en ny helgen etter, eller ligge hos venner å drukne seg i sorgene over en bøtte med is. Det som har hjelpt meg er: reising, familie, trening, studiene, og gleden over egen skaper evne. Mestring. Ingenting er finere enn mesting for meg. Finn det som er viktig for deg her i livet. Ta med deg dine verdier i sekken og dra på en reise som vil ta deg videre. Det er ikke lett, men så fint når det skjer. Takk til alle som har prøvd å være der for meg. Jeg er evig glad for at dere er mine venner og glad dere har tatt meg med på min reise til der jeg er nå. 

Minner er til for å se tilbake på. Men det er bra og ikke stoppe å bare se tilbake men frem og skape nye gleder nå som man kan se tilbake på senere som nye kappitler. 

har aldri vært så glad for bare å være meg.

 

 

 

Volda

 

Jah, om det er andre der ute som meg som ikke viste hvor Volda var / er så kan jeg fortelle at det er jæææævli langt bort fra Haugesund.. ca 8-9 timer med bil,, og har du like uflaks som meg og mormi tar det kanskje 11 timer om du bommer på ALLE fergjene og på toppen av det hele kjører deg vill i Volda 'sentrum' på gjakt etter hotellet... heheheh jaja menuansett veibeskrivelse (heheh hallo stedsans) Du deiser oppover i landet mot Bergen å langt forbi asså hallo tror Volda ligger i midten av landet nesten og heter så mye som ja samma kan det være hva lansdelen heter.. men er ganske nærme Ålesund (HALLOOO JULESHOPPING!!) 

Jeg bor i en student hybel sak / blokk! Deler do med en og kjøkken med flere. Det er helt greit, hadde forestilt meg at det skulle være et JÆVLI problem i og med jeg SUGER på å ta oppvasken- elsker å bruke timevis på badet og ja ikke er så flink på organisere livet mitt mer enn på face.. MEN jeg har lært meg å ta oppvasken, skifte på senga (som jeg faktisk reier opp hver fag) bruker 0 tid på badet (kanskje siden jeg sminker meg i stolen på rommetxD men samma det) og har faen meg skrelt min første appelsin her! OMG føler jeg har blitt så selvstendig! herregud! (oooog vasker og sorterer klærne mine SJÆL!!) 

Tiden går som sagt i ett og har knapt tid å sette meg ned på do.. skole trening drikke Drikke DRIIIIIKKAAAAMEREEEE ! hehehe ja asså hver dag er en fest! så hjelper ikke så mye at jeg bare spiser rugbrød iste for vanlig brød å bare brokkoliiiiiiii.. men men livet

Klassen min er berdens skjønneste! Føler jeg har 10 mammaer! Jeg er liksom en av de (2 minste..hahah ) men det er helt SJEF ! De kan så mye så er super gøy! Og lærerne er jo bare så KJEKKE ! har aldri skjedd jeg har likt allllle før ! aå lykkelig! Så er jeg bare på skolen:mandag, onsdag og fredag! resten er studie dag eller drikke dag / trening neida! må gjøre lekser, jada mamma (1) !! 

Tingene i Volda har bare verdens merkligste navn, som feks det bygget kantina er i heter barte kanutta eller noe sånn ?! hahahah vet da faen egentlig så må jo bare kalle det for BK.. ahahhaha LOOOL

Så har vi det fantaaastiske treningsenteret her ! JESUS! på møllene ser du rett inn i den syke fjellveggen og fjorden! det er så fint ! STORTRIVES der nede!! Expressen var johehehehh flaut å snakke om i forrhold! hahha 

Rokken er et av to utesteder her! Det er så herlig! Der jobber jeg også frivillig som vakt! sallan!

ja tror egentlig det var det meste! jeg har det sykt bra! seeeelv om det er slitsomt å slllllltid løpe opp og ned fjellet for å komme seg på trening eller skolen eller hva det måtte være.. savner bmwenmin! zallan.

noen bilder fra galskapen her da .. 

 

da starta turen min til volda 

første timen på shopping! 

klar for første skoledag heheheheheheh

klassen min! 

faddersilje og beste Jill <3 

<3 

vurderer å skaffe meg en sånn siden jeg ikke ha elsklingen min hjemme !

<3<3<3<3<3<3<3<3

våkna etter FYLLAHELVETTE, gikk på do komtilbake og fant ut at jeg hadde satt sminkekosten min i teen.. 

Min første skrelte appelsiiiiin <3 hater deg.. 

kona mi <3 

hun heeerren ass <3 

noe av det vi holder på med på skolen

fikk pakke i posten av mamma ! 

wiiiiiiii!!! 

leire! woho

første dagen ferdig på jobb ! så sliten 

søndagstur til stryyyyyn med disse stjernene !! 

verdens beste eplekake med is !! TA MEG TIL STRYN DEN SOM VIIIIIL 

vakre volda

snakkis snart gææææængstakids

#glis



Ukå går så fort, men helgå går endå fortare.. 

OFF! 3 uker har alt godt siden jeg flytta hit opp til Volda! Det er så utrooolig fint her. og alt er sjikkelig bra selv om det går i gjennomsnittsfart på 100km i timen.. 

Jeg savner ikke hjem, men jeg savner hjemme. Folkene med samme humor, som forstår hva jeg sier.. gå opp trappa å snakke drit med mamma i noen timer. tulle med pappa og skremme BK ..tisse med sasja på natta og få kos hele tiden. Volda har alt men likevell ikke. Skolen er konge, folkene er sweet og livet er fint! savner bilen min, verdens fineste glis! faktisk mer enn puta og dyna mi! Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg til alle fjelltoppene her uten deg! haha! Og uten Vilde? hum! kom sånn vi kan nake på hver en fjelltopp her! for ett magisk landskap!

Men verst av alt er når jeg sier hei jeg heter karoline og er fra HAUGESUUUUUUUND.. herregud jeg hater dialekta vår.. hahahhah lol! 

i morgen skal jeg blogge om hva som har skjedd siden jeg kom hit (A) hahah 

alle fugler må lære å fly..

Satan daaa, da var den dagen jeg har prøvd å ignorere hele sommeren kommet. Tingene mine er pakket ned (tilslutt-ble vel egentlig ferdig nå..) og stuet inn i bilen! Flott! 

Det kommer sikkert til å bli dritbra i Volda. Er ikke det, men når du sitter hjemme og ikke vet hvordan det ser ut, ikke vet om ENFORBANNA sjel som skal opp dit så får tankel selv meg til å falle av pinnen! 

Jeg elsker nye steder, og gjerne med fjell og fjord! Jeg elsker nye mennesker og egentlig alt. Jeg har egentlig drømt om å flytte fra haugesund siden ja barneskolen. Oslo. En stor fin hvit gammel leilighet med høyt under taket, store vinduer med breie vinduskarmer som jeg kunne sitte i med en kopp kaffe og ett pledd. Jeg skulle ha det så fiiint. Men nå flytter jeg til Volda i en hybel? hvor jeg skal dele kjøkken og bad (!!!!!) med andre! skyt meg! hahahha #tvangstanker.no #hatersmatting #likerÅdriteiifred. #fml Det er kun ett rom jeg får som er 'bare mitt' og jeg kan faen ikke male det hvit engang... fine fargerike møbler og følelsen av at du bor inni ei nøtt er jeg gaaanske bekymra for. he he.. sorry sytingen asså men HERREGUD ! åsså skal jeg flytta fra ting her hjemme.. mamma, pappa (og ja Bjørn kristian.... selv om det skal bli godt å slippe smattinga og den eeeevige kampen om hvor mange glss om dagen du kan bruke. SKJERP DEG. men blir litt ensomt å ikke ha den daglige samtalen vår også da..) Sasja, senga, bilen, å ja vennenemine! Herregud så redd jeg er for at dere skal glemme meg på tirsdag! bare det gir meg klump i halsen. Helvette.. ALLE FÅR KOMME PÅ BESØK TIL MEG! JEG STILLER MED ETT FORBANNA ROM ÅMYYYE KJÆRLEIK OGSÅNN.. heheh faen assååå... 

nei, jeg pleier ikke være redd og bekymra, men nåå er jeg det... 'ensom ulv i storbyen..' heheh ikke det at volda har bystatus en gang men.. hehehe neida jeg fikser... 

asså bare for å vise litt da, ( TAKK KJELLEN FOR ANGSTEN DU GAV MEG..)

http://www.youtube.com/watch?v=3jyR-qPLx_8  (trykk frem til det har gått 1 min!! Å HØR FORBANNA GODT ETTER..hehe) 

ja som du skjønner så er det ikke bare bare å være en Volding.. hehe 

Her er foresten kjøre ruta for dagen.. hehe om du syns det ser litt langt ut og at det ikke frista sånn veldig å komme på besøk nå (for det bør du) så kan jeg trøste deg med at du kan ta

fly :Haugesund-Bergen og Bergen -Volda <3 <3 <3 FLOTT ELLER KVA ? hehe nynorsk OHYEE! KJENNA.. jeg kan faen ikke vanelig norsk en gang.. 

så hehhe snakkis bloggææææn! <3 ;* kommer til å lage en rommvideo. å ikke glem dagens anntrekk og hvor mye maten min veger senere i dag.. heheh

looool not! (kanskje romvideo da..) 

livet er HÆRLIG.. 

hehehehhehe fy faen jeg kommer til å grine meg ihjel nå når jeg skal si hade.. flaut. snakkis...hade, kos deg, hade. haadee. .... .... haaaaadeeeeeee




,,,,,

Og jeg er faktisk super girl! Det står på trusa mi lizom.. 

 

Aaaaamagad så stress det er med dette flytte greiene! Blir helt galen i halen! Alt som må fikses.. og jeg har ikke peeeiling på hva det er engang!! fml... Blir helt utslitt... Fikk liksom nettbank i går!! Hallo ta litt hennsyn! Jeg er bare 20 år!!! hahahha fyfader. Jaja har hvertfall fått kjøpt inn sroooore hallokitty klistremerker til veggen/rommet i hybeldriten.. hahha KJENNAVOLDA! Dette fixer seg Karoline! HAHAHAH-HADDEJOSKJEDD

neida!  Motivasjonen er på topp når jeg sitter her i trusa å det står SUPERGIRL på den ass! for da kan du klare alt! WOHO!!! anbefaler alle å skaffe seg en sånn!

(kjøpt på kidsavdelingen på primark!!)  

 

 

den beste tiden av året, sommeren

Da var faen meg sommeren på hell allerede! Det har vært en fantaaaaastisk sommer på mangevis! 

ååå for en tiiiiid ! å så fort den har løpt fra meg! Avrusninga starter nå.. 

<3 <3 <3

Søtt

Jesus, mandagen kommer å dette er målet: 

men så er det pluuutselig handletur klokka 3 å du tenker faen heller, er bare 500 kalorier... MAMMAAAA?!

så kommer den forbanna kvelden og samvittigheten kommer.. men hallo :

åssååååååå er det tirsdag, onsdag og torsdag som føles slik- å alt som står i hode mitt er:

men snart er det helg uansett så da har jeg jo loooov ! ( Å VIIIIN !!!! wæææ kan ikke vente !!!! ) 

str xl

Jeg har så UFATTELIG mye fine ting i kles skapet, har faktisk flere fulle rom med klær. Men alikevell føler jeg at jeg ikke har nooe fint og ha på. Ingenting sitter fint! Står str xs på merkelappen men føler det som xl. Holder inne magen, høye hæler.. alle triksene i boken men ser ok ut fra siden så ser du bakfra så får du angst eller omvendt! Teller callorier, spiser kilovis med brokkoli og tenker dette er lett ! NEI! spiser jeg for mye nå?! spis heller mindre!! Om jeg tar denne sjokoladen nå såå kan jeg ikke ta noe annet i hele dag! Så klarer jeg faen ikke slutte tenke på sjokolade å vin! Vil ut! leve livet-så gjør jeg det. Men hva er livet? Hvooooorfor blir jeg sprøø da, hvorfor tenker jeg at jeg må slutte å spise eller bare ditt eller bare datt ? Hvorfor er ikke treningen min bra nok når jeg er der hver dag? Hvorfor ser jeg ikke ut som superman? HVORFOR ? Hvorfor skal jeg være den eneste som ikke er klar for bikinisessongen? JO kan skjønne jeg vet hvorfor! FOR JEG IKKE GJØR DET RIKTIG !! herregud! trenger jo ikke være rakettforskjer for å fatte den gåta! 

samme faen om det er armene, magen ,ræva, håret, huden , tennene! men hvorfor stemmer INGENTING hos meg... faen kunne jo arva noe jeg også...

 

Hvorfor? Tenker ikke disse perfekte damene på mat? stjernekjeks, is og herlig middag? drikker de ikke juice eller saft? Har de ikke tid til å spise eller vil de ikke spise? jeg fatter det ikke!!! uansett hva de gjor skulle eg øsnke jeg så sånn ut! hvem vil ikke det, hvem vil ikke ha de beina, håret, smilene , øynene, armene, magen eller ræææva, asså støken fra topp til tå! er det mulig å bli mer sjalu nå?! hahha jeg dør ! 

så velkommen til 'miss moksheim' ahhahah satttttaaan !! er det mulig !! alltid noe som kan bli bedre, men faen trenger jo ikke være alt liksom.. 

HAHAHHA JEG DØR !! snakkis bloggen.. når mensenhumøret er over... 

men kom innom sånn serr på LIE på fredag og lørdag! netsen hele butikken er full av prosenter!! 

 

Digg

Kjør på med de frossen bærene du liker i en skål. Hell så mye ønsket av kulturmiljølk / surmelk?? Dryss stevia elns over å bland som faen ! Hahah dritt Nice! Var skeptisk når mesterkikken Aho diska dette opp i går.... Men var forbanna digg suuuuunt!!!! Heheh må prøves!
Ps: jævli kaldt! Kan få fryseskader i hjernen ..

OMG slenger med motivasjonsbilde! HAHAHA OMG det verste jeg vet.. Satan spyr av meg selv nå men la gå!

Love

Ååååh denne finingen er miiin!! Den har plass til aaaaalt!! Finnes i blå,rosa og svart i tilleg hos oss på LIE i byen ? fy faen jeg er så forelska i denne baisen xD

herligaLONDON

Fatter ikke hva som skjer, halv 12 ble jeg vekka av mamma! Emmm vi må kjøre til flyplassen om en time, du vet det?! Wow! Å der hadde jeg fårsovet meg igjen.. Satan! Tror ikke HAH har huska en sjitt! Men har heldigvis 7kg med meg da for sikkerhetskyld... Satan skjønner det at jeg må ta på meg alt jeg shopper før jeg tar flyet hjem! For HALLO overvekt! XD lol neida joda!

Men for dere som lurer så reiser jeg med brodern! Han fikk Londontur av meg i komf.gave! Verdens beste søster det er meg!? Hehe håper bare vi overlever! .....

BYkaroline! Wiiiii

Dagens smykke BYKaroline :) lager i alle fine farger! ?? ta kontakt om bestilling av drømmesmykke ditt! :D wiiii

Må bare si jeg ELSKER smykker! Hvertfall sånne store fargerike greie som ser ut som snop! Åååå elsker det!

Morgenstress

Fyfaen i helvette! Våkna brått med hjerte i halsen å bare faen hva er klokkaaaaaaa i svarte H******* !!! Haha hadde alarm på kvar på 8 for skulle liksom trene FØR jobb.. Hehehhe ja for det skjedde jo! Klare seff å skru av 5 alarmer! ? Tydelig ingen morgenfugel!
Så da ble stress i gården!

Hehehe typisk meg! Gidder ikke stå når jeg sminker meg så tar med alt på kjøkkenet (a) sånn jeg kan 'slappe' av! HAHHA ikke at jeg gjør det for spiser frokost, sminker meg, lakker negler, leser aviser alt på en gang! Tror aldri jeg har kommet presis til jobb noen gang liksom......... Neida, joda

Har ikke funnet ut hva jeg skal ha på meg derfor får dere dessverre ikke autfait bilde! Hehehe NOT
Men kom innom Lie Amanda for fint tøy til helgen!!!

klor

igår fikk jeg hele huset tl å lukte som en svømmehall.. bra jobba sundfør. Jeg ville bleke to bokser.. å det gikk skambra om du ser bort fra jeg nesten svidde ut øynene.

en bøtte 1 flaske med klor og vann smelte det sammen å la boksene i hver sin bøtte. Lot dem ligge i litt over en time. Skylte de i vasken å tok de i vaskemaskinen på kokeprogram. og tørkasen etterpå (aka alt du ikke skal gjøre med en bokse.. (Y) :) ) 

Tok seff ikke før bilde var mest opptatt av snapbilder.. hahah #lol #lml men de gikk hvertfall fra dyyyyyyyyp mørkeblå farge til ganske lys heheh har ressultat bilde da hvertfall (A) 

den andre jeansen har jeg ikke bilde av.. så slapp av. 

uansett, mine tips er.

-IKKE FÅ KLOR PÅ ØYNENE SATAN I HELVETTE HAR ENDA VONDT!! vask henda MYE!! 

-BRUK HANSKER!! så slipper du at huden ETSER OPP... salan

- ikke gjør det på parketten............. gå på bade / vakerommet eller lignede............... faen

MEN VAR DRITGØYYYY!! SÅ kommer til å kjøpe flere liter klor fremmover :) :) 

Mat mat mat

Fatter ikke greia, er sulten konstant! Å om jeg ikke er sulten så spiser jeg forde.. Haha lol.. Mat er for godt ost å sånn!!! AAAAH! Dør!

Taco, men mye bedre! Er det mulig? nei sier du, jo sier jeg! Haha! XD fy faen for en reklame jeg driver med xD sammafaen!

1tacolefse, smør på litt krydderost greier.

Så legger jeg litt vanlig (norvegia) ost på og liiiitt skinke må faktisk til!

Fyrer løs med litt grønnsaker! Vanligvis ville jeg tatt spinat (er jo det skippern spiser så eheheh) neida salat er vell salat å deiser på med mais.. Heheh elsker mais.

Så kommer kylling alle magik! Slææper det hele sammen å durer den inn i mikroen xD så har du deilig mat !!! WIPS!!!!

Verdens beste

Verdens beste tea:
<3 Halv kopp tevann
<3 halv kopp melk
<3 to poser 
earl grey tea  
<3 3 dasjer sukker (++?)

KohMook

Om man skal finne ett ord som kan beskrive ordet fantastisk så er mitt ord-KohMook! Fy faen for ei øy!!  Det er den fineste øya jeg har vært på ! (ja pappa det er 1%bedre enn Paros)  

om du lurer så kommer det 1000000 bilder nå.. så heheh ja. ja.

Nu kör vi

TURIST SEFFFF heheh

å hollo paradis!!

fra rom 128lizom..

trengte den velkomstdrinken der ja!

villeste lesehesten

åpent året rundt faktisk! 

storbyen townsvill.....hehehhe kan jo faktisk hende mojo jojo bor her da <3

wæææ jeg fant jeg fant !! dødsgode eeh, ja smakte som epler hvertfall 

noen er litt høyere ennandre

ikke no problem

sau i storbyen! 

-2!

har vært ute i full storm før!! KONGEEE MED REGN LYN&TORDEN!! herreee

NYTTÅÅÅÅÅR

herreguuud for en sprett i den senga!! jesus

klar som faen

turisten sjæl

ninja turtles sekken er stappfull, elefanten er med å jeg er klar!! nesten, for jeg vil ikke hjem... 

 

-takk for meg jeg ser deg snart igjen, Koh Mook! <3 <3 loveya







 

 

endelig fått meg silikon <3<3<3

Jeg har det berømte friåret og hadde planer om en helt vill-jordomreise, men planene endret seg og jeg viste ikke helt hva jeg skulle bruke pengene mine på så jeg følgte etter toppbloggerne og ville fikse på meg selv jeg med! 



neiii hahha er du gal.. 

I det siste er det så mange som har fiksa på kroppene sine, som ikke er redd for og legge ut bilde eller å fortelle solskinshistorien. Jeg forstår det men forstår det ikke. I aaaalle år har kvinner og menn fikset på utsendet sitt. I gamle Egypt malte de seg i ansiktet for å se flottere ut og makt. Og siden da tror jeg det har vært helt normalt med sminke, korsetter, smykker og høyehæler. Vi vil føle oss vell, helst bedre enn naboen. Og når det er noe vi ikke er så fornøyd med så er vi ikke redd for og gå langt for å få det slik vi vil ha det. Men det som forbauser meg mest er at å unge jenter, flotte som bare det vil få så store pupper at de må få pusteproblemer (?) og de smertene de får når de må løpe? Hva vet vi når vi er så unge, hva vil vi? tenker vi på ryggen-at man kan få problemer med den av å ha digre meloner? Men føler du deg som en rosin så skjønner jeg at folk tar større, for å få den 'normal' følelsen. Og at folk blir fornøyde, det tviler jeg ikke på! for det er en HAAAAAUUUUUUUUUUUU med ting jeg vil fikse på. Om det er hår, ansikt, mage, armer ja-liste er like lang som bibelen. MEN jeg mener kanskje vi begynner i feil ende når vi velger det drastiske? Kankje vi burde starta med det inni oss. Ikke det at alle skal gå på lavkarbo og de tingen, men mer det vi tenker og sier? Vi har jo skjeldent noe og være mesunnelige for, tror selv Tone Dameli har noe hun ikke er så fornøyd med? kanskje ikke akkuratt håret, eller armene, eller BEINA, eller huden.. men du fatter hun ser kanskje noe annet enn det jeg ser når jeg ser på det jææævli strøkne tryne hennes..kjenner jeg blir irritert over hvor pen hun er, Å DER ER PROBLEMET MITTTT!! hahahah så nå skal jeg begynne med å tenke, jaja hun er kanskje ikke så snill å jordnær som meg? eller like kreativ? jeg vet ikke, men det er jo alltid noe bra i ALLE. Det må det være?? Jeg suger på det og ikke være sjalu, hvertfall på utsende ting.. så det er målet for i år. IKKE BRYYYY MEG! Om jeg ikke finner en mann som vil ha meg så har jeg hvertfall sasja og hun elsker meg mer enn noe heheheh <3 

(håper ikke jeg er den eneste som er sjalu på alle de vakre menneskene der ute.. hahahha) 

vi er tross alt skapt som vi er og skal være glad vi lever ass! og-tross alt det er ingen som er du, om ikke du er deg! 

Meg nååår jeg ser  'for perfekt' jenter :):) herre jeg er drit..

håper det vokser av meg ass xD 

 

 






FRI

HEHEH JEG ELSKER FRIDAGER <3 <3<3 

facebook17t,VG2t,dagbladet2t,blogglesing3t,instagram5t,HAYDAY100t :) dagen min heheheheh 

NEIDA, joda, nesten...

 

 

 

Stikkord:

DYI-LYS

BYkaroline

alle trenger lys i sitt liv og akkuratt dette lyset passer perfekt for en fattigstudent som har lyst på noe nytt, en mamma som vil ha noe romantisk eller bare deg som liker å lage tig og gjennbruk! fantastisk

 


god kveld i stugo! 

 

bykaroline


eeeeeeeelsker store smykkkkkkerrrrr <3 og perlene fra perlhuset er som et narkostoff for meiii 

Les mer i arkivet » September 2015 » Mai 2015 » Januar 2015
hits